Supportersjef Eirik Øiestad oppsummerer gårsdagens nervepirrende seier mot Arendal

Skrevet av hilde

Supportersjef, trener og pappa til framtidige håndballhelter, Eirik Øiestad, oppsummerer gårsdagens kamp på sin egen facebookvegg. Vi deler:

Til alle dere som av ulike årsaker var forhindret til å gjøre borgerplikten deres og møte opp i Bækkelagshallen i dag. Først gir jeg meg selv en sjuer på børsen for innsatsen på tribunen. Mye stødig tuting i hornet Kaja har kjøpt på Partykungen.se, bra timede utspill gjennom hele matchen og brukbart med krutt til det gjaldt som mest på slutten. Mener selv at Anders og jeg fikk fremprovosert minst en passivt og et gult kort til bortelagets trener (da klokka i hallen gikk bananas) med våre nyttige innspill til dommer. Pluss for kreativitet med påfunnet om å rope spillernes navn ved scoring. En god dag på jobben, rett og slett. Det samme kan sies om die mannschaft, som vi kaller dem på Bekkis. Dette var nok et velkomponert stykke av maestro Proppofoni. Ikke siden han var en lovende korpsdirigent hjemme i Jokkmokk, og ledet skolekorpset under åpningen av Jokkmokk-Jockes museum, har han levert en mer musikalsk og velspilt forestilling. Dramaturgisk perfekt oppbygd med motstand og smerte underveis, snuoperasjon, ny smerte og så et tilfredsstillende klimaks. Det er ikke mange som vet om den musikalske bakgrunnen til Proppster, som også var en lovende trombonist i sin ungdom. Men det er dette som er årsaken til at han ofte glemmer seg når det skrubber litt og roper til gutta at «killar, ni spelar surt».

Selveste Arendal var på besøk, og sørlendingene hadde lastet en buss full av fetterne og kusinene til Kjell Elvis, samt fire stortrommer og to apekatter. Supporterne, som fortsatt ikke har fått med seg at klubben deres har skiftet navn til Arendal, ropte taktfast «Øystad», noe som med taktisk tuting i svenskehornet kunne oppfattes som BSK, og derfor var helt greit for oss. Det er enklere å gjøre motstandernes støy til vår egen enn å få resten av hjemmetribunen til å si et pip. Alle unntatt, førsterekka, også kalt the Brodahl Brorskap, bestående av Kjell B, Killengreen, Anders, Carly Carlander og Heidi, vil heller bli påkjørt av 74-bussen enn å høre sin egen stemme. Kirkelyden på oversiden er en overtent gjeng (med glowsticks) på morning rave sammenliknet med BSK-publikummet. Derfor rekrutterer vi heller folk som setter reelt pris på en mulighet til å drive halvannen time med høylytte usakligheter, med innlagt vaffelpause.

Dagens debutant var uten tvil Mia Robinson, som klinte til med et taktfast «alle sammen» som sin tolkning av vårt taktfaste «Fabian Sandven». En åtter på børsen til deg, Mia. Bonus da Heidi Kalmo dro firmakortet til Discovery i baren og spanderte en runde på alle som var igjen i hallen. På vei ut slo vi av en prat med bortelagets trener, selveste Kjell Elvis Kurtovic, som mente vi hadde en real «møkkahall». Mulig Bækkelagshallen med sine fire tribunerader og pisslunka vann i springen ikke holder europeisk toppnivå, men den ligger i hvert fall i Oslo, og ikke i Sørlandets svar på Brummundal.

Sportslig gikk det meste på skinner, Sundal hadde en sånn dag da han scoret til og med da han prøvde å bomme, Hauge var mer leken enn Fantorangen, og Sandven synes det var såpass kult å høre den kombinasjonen av navnet sitt og «alle sammen» at han også ga det lille ekstra. Doktor Proppert hadde lagt inn en flott finale der vi liksom ga Arendal en siste mulighet til å utlikne, men ikke lot dem få gjøre det likevel. Akkurat som i en musikal.

#ViErBSK